FRIE INNFALL #25: Fra Salgsmøte Til Menneskemos, Og Alt I Mellom

Alle de ti gutta satt på konferanserommet og avholdt ukens salgsmøtet.
Jeg var en av dem.
De ni andre så ut som spøkelser i trynet.
Skrekkslagne spøkelser med piss i buksa.
Det er slik man blir seende ut når man drar på jobb dag etter dag uten visjoner.
Visjoner er alt.
Uten visjoner er du ikke en liten lort en gang.
Og dette med visjoner var altså hva som skilte meg fra mine ni salgskolleger.
Sekretæren kom inn uten en tråd på kroppen og serverte oss konjakk og sigarer.
De store puppene hennes la seg behagelig på nakken min når hun skjenket glasset mitt.
Jeg bestemte meg for å ta hånd om tøset så snart møtet ble ferdig.
Hun gjorde ferdig serveringsrunden sin og forlot rommet.
Sjefen pratet videre og pekte på tall og grafer.
Det var på nippet før jeg sovnet av kjedsomhet.
Jeg spurte om det ikke var på tide med en kaffepause nå.
Alle så seg enige i det.
Ute ved kaffeautomaten ble alle tilbudt ecstasy-tabletter av sjefen.
Han hadde tydeligvis nok igjen etter helgens begivenheter.
Jeg forsynte meg med tre stykker og svalgte dem med kafeen.
15 minutter senere satt vi tilbake på møterommet.
Ecstasien var ikke begynt å kicke enda, men jeg fant heldigvis en midlertidig løsning på energibehovet mitt i bukselomma.
Og det var flaks, for kaffe alene har liksom aldri gjort helt susen for meg.
Løsningen var ett gram cola.
Så jeg danderte tre feite lisser på bordet, krøllet en tusenlapp (jeg har alltid kontanter på meg), og dro i vei.
Trøttheten min forsvant med det samme, men nå ble jeg lysten på å gjøre noe annet enn å sitte i dette trassige salgsmøtet.
Så jeg dro fra jobblokalet og satte meg på motorsykkelen min.
I det jeg vred om nøkkelen startet oppturen på ecstasy-tablettene samtidig.
Jeg var i fyr og flamme.
Motorsykkelen min fór gjennom gatene som et lyn.
Gud kunne ikke stoppe meg, men det som tydeligvis faktisk kunne gjøre det var siden på lastebilen som jeg kjørte inn i i et veikryss.
Jeg aner ikke hvor den kom ifra, men plutselig var den bare der, og jeg var helt uforberedt.
SPLÆSJ! sa det.
Blod og involler og øvrig menneskemos la seg på asfalten etter sammenstøtet.
På dette tidspunktet var jeg død.
Og det har jeg altså vært siden.
Live fast.

Roever.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *